Ja, jeg har vært i London, men til tross for at de små øyeblikkene er viktige, og det å sette pris på livet er en bra ting, kom det i dette tilfelle litt i skyggen av det som skjedde i Blacksburg, Virginia.
Ingen kan svare på hvorfor noe sånt skjer, til tross for at mange stiller spørsmål.

Jeg tror ikke Gud ønsket denne massakren, og selv om forferdelige ting skjer, er det som gjør sterkest inntrykk på meg likevel ikke hatet som drev en person til å drepe 32 mennesker, men heller kjærligheten som drev noen til å komme en medstudent til unnsetning, og slik bøte med sitt eget liv, eller troen og håpet som fikk en lærer til å ofre sitt eget liv for at studenter skulle få leve. Det er mye større enn alt hat og all håpløshet vi noen gang kan komme ut for, og det håpet og den kjærligheten har sitt utspring i en Gud som er mye større enn vi kan fatte.

Hat kan få mennesker til å gjøre ting vi ikke forstår.
Tro kan utrette ting hatet ikke begriper.
Håp kan utholde lenger enn hatet forventer.
Kjærlighet kan komme til på områder hatet ikke visste fantes.

Personlig har jeg en god venn som studerer ved Virginia Tech, og da jeg pratet med ham i stad sa han at han aldri hadde trodd at støtten i etterkant ville bli så stor, og at hendelsen ville få så stor oppmerksomhet, noe han selvsagt er glad for, med unntak av pressens kyniske jakt på intervjuobjekter og salgbare overskrifter.
Selv om Virginia er mer enn et steinkast unna, er det viktig å vise at vi bryr oss, og at en hendelse som dette ikke går upåaktet hen. Det har stor betydning for det synlige og medmenneskelige, og ikke minst for det åndelige.